Er Intelligent Design en vitenskaps-stopper? -av Cornelius Hunter, oversatt herfra.

{Understreking og kursiv, samt {presisering}, er lagt inn av oversetter}

I en debatt med Michael Ruse ved Oregon State University, spurte en student i salen meg (C. Hunter) hvordan man utøver vitenskap i henhold til intelligent design. Det er et vanlig spørsmål.

Hvis designeren selv kan lage design, hvordan kan man komme med spådommer? Hvis den naturlige verden ikke opererer i henhold til et sett med naturlover, men i stedet i henhold til en autonom enhet, hvordan kan da vitenskapen fortsette?

Det er faktisk mer vanlig at evolusjonister ikke stiller slike spørsmål, men heller hevder frimodig at under enhver slik formulering blir vitenskapen helt umulig. Mange slike eksempler kan gis, men en artikkel i New York Times fra evolusjonisten og daværende president for National Academy of Sciences, Bruce Alberts, vil være tilstrekkelig:

-I evolusjon, som i alle områder av vitenskapen, er kunnskapen vår ufullstendig. Men hele suksessen til den vitenskapelige virksomheten har vært avhengig av en insistering på at disse hullene skal fylles med naturlige forklaringer, logisk utledet fra bekreftede bevis. Fordi 'intelligent design'-teorier er basert på overnaturlige forklaringer, kan de ikke ha noe med vitenskap å gjøre.

Vitenskap avhenger av det

Med andre ord, det er en intellektuell nødvendighet av strengt naturalistiske forklaringer - vår vitenskap er avhengig av det. Og så ser det ut til at intelligent design begår den intellektuelle synden å være en vitenskaps-stopper. Men som vi skal se, avslører dette intellektuelle nødvendighets-argumentet noe helt annet.
Det intellektuelle nødvendighetsargumentet er en påstand om hva som er legitim vitenskap. Den sier at vitenskap, riktig forstått, må være strengt begrenset til naturalistiske prosesser. Selv om denne påstanden kan bekrefte det du husker fra naturfagklassen i sjuende klasse, feiler den stygt i den virkelige verden. Man trenger ikke se lenger enn 'Search for Extraterrestrial Intelligence', eller SETI, prosjektet. SETI skanner kosmos etter signaler som er resultatet av en utenomjordisk sivilisasjon. Med andre ord, SETI skanner kosmos for signaler som ikke er et resultat av naturalistiske prosesser - det motsatte av Alberts krav om at vitenskapen bare bruker 'naturlige forklaringer'.

I forsøket på å definere hva som utgjør legitim vitenskap, foreslår det intellektuelle nødvendighets-argumentet et svar på hva filosofer omtaler som avgrensnings-problemet. Hvor er egentlig linjen som skiller vitenskap fra ikke-vitenskap? Dette er et langvarig problem i vitenskapsfilosofien. Og med 'langvarig' mener jeg (Hunter) at robuste svar har vært unnvikende i århundrer. I motsetning til hva du lærte i den naturfagklassen i sjuende klasse, er ikke naturfag så lett å kategorisere og sette i boks.

Men svikten i det intellektuelle nødvendighets-argumentet for å løse grensedragnings-problemet er bare begynnelsen. Et enda mer alvorlig problem er at den intellektuelle nødvendigheten i seg selv ikke er vitenskapelig. For hvilket vitenskapelig eksperiment eller funn har vist at vitenskapens suksess og legitimitet er avhengig av streng naturalisme? Eller igjen, hvilket eksperiment viser at nøyaktighet og sannhet bare finnes i naturalismen?

En tro, ikke et funn

Den tidlige evolusjonisten Jean Baptiste Lamarck skrev at "Den eneste kunnskapen det er mulig for oss å tilegne oss, er og vil alltid være begrenset til det vi har utledet fra et fortsatt studium av naturens lover." Men det var en tro, ikke et vitenskapelig funn.

Tenk på en boks med en innvendig skillevegg slik at boksen er delt inn i to separate rom, A og B.

Boksen representerer settet med alle mulige vitenskapelige forklaringer. Seksjon A inneholder forklaringer som er strengt naturalistiske, mens avdeling B inneholder forklaringer som ikke er strengt naturalistiske.
Evolusjonister sier at de ikke bare er begrenset til avdeling A, men at som et prinsipp må all vitenskap nødvendigvis være så begrenset. Avdeling B er 'helt utenfor'.
Men hva om det er noe i avdeling B? Hvis det er det, kan evolusjonister aldri vite det. Som Sisyfos for alltid prøvde skyve steinen opp bakken, vil evolusjonister for alltid prøve å beskrive avdeling B-fenomener de observerer, som om de er avdeling A-fenomener. Forklaringene fungerer aldri helt, og blir derfor stadig mer komplekse. Men det er alt evolusjonister kan gjøre.

Derfor står evolusjonister overfor et alvorlig problem: Hva om det er noe i avdeling B? Det vanlige svaret er: "hvis det er tilfelle, så vil vi forandre holdning." Men det stemmer ikke, i hvert fall ikke i følge den intellektuelle nødvendigheten. Husk at det kreves at "disse hullene fylles av naturlige forklaringer" {-med tiden; oversetterers tilføyelse.}
Evolusjonister har ikke frihet til å tenke på annet enn strengt naturalistiske forklaringer. Deres selvpålagte regel tillater ikke det betingede, "Hvis det er tilfelle ..." De kan ikke vurdere avdeling B.
Resultatet av alt dette er at evolusjonsteorien ikke følger bevisene, den følger en regel. Den intellektuelle nødvendigheten tillater ikke unntak. Evolusjonister må følge en strengt naturalistisk opprinnelseshistorie, uavhengig av bevisene.

Et mandat, ikke en oppdagelse
Vitenskapen spiller ingen rolle. Det er ingenting, ikke engang en kode (for eksempel), som kan endre denne regelen. Evolusjonen har ikke oppdaget en naturalistisk opprinnelse til artene; den har gitt seg selv et mandat angående en naturalistisk opprinnelse til artene.

Det intellektuelle nødvendighetsargumentet forteller oss ikke at det er et problem med intelligent design - det forteller oss at det er et problem med evolusjonsteorien. Tenk for eksempel på evolusjonist Nathan Lents som hevdet "det er ingen arbeidshypoteser om hvorfor netthinnen til virveldyr er koblet baklengs».
Jeg minnet Lents om at netthinnens Mueller-celler fungerer som bølgelengde-avhengige 'bølge voktere'. Jeg påpekte videre at denne og andre optiske mekanismer i netthinnen vår, ikke bare demonstrerer en intelligent begrunnelse for våre foto-reseptorcellers orientering, men motsier evolusjonistens karakterisering av den som 'baklengs'.

Lents var uenig og fastholdt den evolusjonære påstanden om at våre fotoreseptorceller er koblet baklengs, til tross for vitenskapelige bevis. Lents beskrev at netthinnens sofistikerte optiske mekanismer også fungerte som 'kompenserende mekanismer'.

Dette eksemplet er typisk. Den viser hvordan evolusjonsvitenskapen, med sin intellektuelle 'nødvendighet', følger dogmer snarere enn bevisene. For Lents var til og med bare muligheten, -bare innrømmelsen av, at netthinnen vår kunne vise design, uakseptabel.

Evolusjon ødelegger eksperimentell vitenskap
Dette eksemplet viser også hvordan evolusjon, en teori om opprinnelse, korrumperer det vi kan kalle eksperimentell vitenskap. Ved å uttale "det er ingen arbeidshypoteser om hvorfor virveldyrenes netthinne er koblet baklengs," så Lents fullstendig bort fra viktige og dyptgripende gjennombruddsoppdagelser om synet vårt. Disse funnene hadde rett og slett ingen betydning, og ble stille feid under teppet.
Ideer om opprinnelse har konsekvenser. Dette er også sant om intelligent design, og det bringer meg tilbake til spørsmålet studenten ved Oregon State University: Hvordan utøver intelligent design vitenskap?

Det burde være åpenbart at ID ikke driver med vitenskap slik evolusjon gjør. Det utelukker ikke a priori mulige forklaringer, basert på en dogmatisk tro. Det utelukker ikke engang mirakler og det overnaturlige. Men det betyr ikke at intelligent design er en søken etter mirakler og det overnaturlige. Dette er bekymringen til evolusjonister som Alberts, som naivt frykter design-tenkning som en truende katastrofe for vitenskapen. Følgelig har de malt seg inn i et ikke-vitenskapelig hjørne. ID er ikke problemet de i sin uvitenhet frykter, det er løsningen på deres uholdbare naturalisme.

Stoikere og epikurere
I den lange historien til debatten mellom teleologi og anti-teleologi, først dokumentert i Ciceros dialog mellom stoikere og epikurere, faller intelligent design helt inn i teleologi-leiren. Det åpner for idéen om at det er et rasjonelt grunnlag for verden - en nøkkelidé i fremveksten av moderne vitenskap. Dette har dyp innvirkning på hvordan man driver med vitenskap. Man trenger ikke se lenger enn til moderne vitenskaps historie, for eksempel etter eksempler på oppdagelser gjort av forskere med nettopp disse teleologiske synspunktene.

Innsatte de mirakler med vilje i sine vitenskapelige beretninger? Selvfølgelig ikke. Designtenkning er en mer grunnleggende, dyp innflytelse.

Intelligent design opererer på de dypere nivåene av hypotese-generering, design av eksperimenter og så videre. Som Kepler sa det, når vi undersøker den naturlige verden, kan vi tenke Guds tanker etter ham.

De som krever en steg-for-steg-oppskrift på IDs "vitenskapelige metode" vil bli skuffet. For de krever av intelligent design noe som har unngått filosofer i århundrer.
Den teleologiske tilnærmingen har utvilsomt vært det mest vellykkede kunnskapsgenererings-paradigmet i historien. Man må lete hardt og lenge etter viktige funn som er født av den anti-teleologiske antagelsen om at verden oppsto ved en blind tilfeldighet. Mens evolusjonsvitenskapen har produsert en lang sekvens av falske spådommer og 'det-bare-er-slik' historier, har design-tenkning revolusjonert kunnskapen vår på måter som er ufattelige for de som kom før oss.